To små sensorer, en mobiltelefon og ti minutter med trening hver dag. I en nasjonal klinisk studie, ledet av NorHead-senteret i Trondheim, skal 300 personer teste om biofeedback hjemme i egen stue kan forebygge spenningshodepine uten bruk av medisiner. Fem sykehus er med i studien.
Spenningshodepine er for mange mye mer enn noen timers ubehag. Når hodepinen kommer flere dager i måneden, kan den påvirke både arbeid, familieliv og fritid. Nå skal forskere undersøke om mennesker med hyppig eller kronisk spenningshodepine kan lære å påvirke kroppens egne signaler og på den måten få mindre vondt. Det forteller Tore Wergeland, som er overlege ved Nevroklinikken på St. Olavs hospital og forsker ved NorHead, Norsk senter for hodepineforsking.
– Det handler egentlig om å få tilbakemelding på det som skjer i kroppen din, sier han.
I den norske studien BioTenCer skal rundt 300 deltakere teste hjemmebasert biofeedback som forebyggende behandling. Studien er et samarbeid mellom fem sykehus og NTNU i Trondheim, som alle er partnere i Norsk senter for hodepineforskning (NorHead). Hele studien gjennomføres digitalt, og personer fra hele landet kan delta.
300 deltakere skal teste hjemmebasert biofeedback.
Deltakerne får tilsendt det medisinske utstyret i posten. Utstyret består av to sensorer. Den ene festes på en finger, den andre på skulderen. Sensorene måler tre ulike kroppssignaler: muskelspenning, fingertemperatur og variasjon i hjerterytmen. Resultatene vises i en app på mobiltelefonen. Når deltakeren prøver ulike avspenningsteknikker, kan de se i appen hvordan kroppen reagerer.
– Deltakerne får en direkte tilbakemelding på hva som virker for dem. Det kan være pusteteknikker, avspenning eller øvelser inspirert av blant annet yoga. Appen hjelper dem med å tolke signalene fra kroppen, forklarer Wergeland.
Målet er å lære å redusere muskelspenningen og regulere kroppens stress- og spenningsnivå. Stress er ikke nødvendigvis årsaken til spenningshodepine, men kan forverre plagene.
– Biofeedback gjør tilbakemeldingene fra kroppen målbare. Det blir på en måte like konkret som å ta en tablett. Forskjellen er at du selv må være aktiv og øve over tid.
Før behandlingen starter, fører deltakerne en digital hodepinedagbok i fire uker. Deretter blir de tilfeldig fordelt i to grupper.
Den ene gruppen starter med biofeedback-trening, mens den andre står på venteliste og fortsetter å registrere hodepinen. Denne sammenligningen skal gjøre det mulig for forskerne å finne ut om eventuelle endringer faktisk skyldes behandlingen. Alle deltakerne får til slutt prøve biofeedback i 12 uker. Treningen skal gjennomføres i minst ti minutter hver dag. Behandlingen krever både motivasjon og utholdenhet.
– Dette er en aktiv behandling. Deltakerne må ønske å gjøre en innsats og være villige til å sette av tid hver dag. Erfaringene våre så langt er likevel at folk er flinke til å gjennomføre, forteller Wergeland
Før oppstart møter deltakeren en nevrolog på video. Underveis er en hodepinesykepleier tilgjengelig på e-post og telefon, men studien gjennomføres hjemme.
At studien er heldigital, gjør det mulig å delta uansett hvor i landet man bor.
– Det er viktig for oss å få med mennesker fra hele Norge. Det gjør resultatene mer representative, samtidig som deltakerne slipper å reise til et sykehus for å få behandlingen, sier Wergeland.
Forskerne mener modellen kan ha et stort potensial. Avansert medisinsk teknologi blir flyttet ut av sykehuset og inn i hverdagen til pasientene.
Tidligere forskning har vist lovende resultater ved bruk av biofeedback mot migrene. Nå skal forskerne finne ut om den hjemmebaserte behandlingen også kan hjelpe mennesker med spenningshodepine.
Mange av dem forskerne ønsker å nå, lever vanlige og aktive liv. De er i jobb og får hverdagen til å fungere, men plages jevnlig av hodepine.For noen er muligheten til å håndtere plagene uten medisiner en viktig motivasjon for å delta.
– Selv om deltakerne leverer tilbake utstyret etterpå, kan de sitte igjen med mye kunnskap om seg selv. De har fått erfaring med hvilke teknikker som påvirker kroppen deres, og hvordan de selv kan bidra til å senke spenningsnivået, sier Wergeland.
Deltakelse i en klinisk studie handler ikke bare om muligheten for å få en behandling som virker. Flere ønsker også å bidra til bedre behandling for dem som kommer etter, mener han.
– Kliniske studier løfter fagnivået og bringer forskningen inn i klinikken. De hjelper oss med å finne ut hva vi kan gjøre for å forbedre helsetjenesten.
Les om studien: